Da julegranene lyste opp stua med levende lys: Barnas jul i Stordalen på midten av 1900-tallet

I arkivet etter Stavå skole i Stordalen finner vi en unik kilde som belyser disse spørsmålene. Skolen hadde i perioden fra 1935 til 1961 ei skoleavis, som de kalte Julegrana. De 19 skoleavisene som er bevart gir et unikt bilde av juletradisjoner i Stordal på midten av 1900-tallet, sett fra barnas øyne. I tillegg til julefortellinger finner vi vakre illustrasjoner som viser at barna på Stavå skole ikke bare kunne skrive, men også var dyktige til å tegne.

Stavå skole lå i Mo skolekrets i Stordal. Kretsen dekte området fra Mo til Lianes og skolen var i drift fra 1886 frem til midten av 60-tallet.

Gjennom fortellinger fra barna ved Stavå skole blir vi kjent med hvordan julen ble feiret i Stordal før i tiden. Var det julestress også i eldre tider? Hva gjorde de når de ikke hadde TV? Hvordan pyntet de treet? Hva spiste de? Og ikke minst - når kom elektriske lys på juletreet til Stordal?

 

Tok stresset knekken på julegleden for «kvinnfolka» i Stordal?

Selv om ingen av barna bruker ordet «stress» i sine beretninger, er det ingen tvil om at juleforberedelsene var omfattende. De som hadde det mest travelt var «kvinnfolka». Det var «tusen ting» som skulle gjøres på gårdene i Stordal før julaften.  For å få alt ferdig til jul måtte «kvinnfolka» være oppe til langt på natt. Dette blir bekreftet i en av tekstene i Julegrana. Her blir det slått fast at det «ikkje var så lenge dei fekk sova» på nettene frem mot julekvelden.

Før jul leser vi at «kvinnfolka» måtte vaske alle rom fra gulv til tak, bake julekaker, lage julegaver, vaske klær og pusse alt sølvtøyet blankt og fint. I tillegg skulle også «alle ha nye klede til jul».  Det var viktig at klærne verken var ødelagte eller skitne. Hadde man ikke råd til nye klær, måtte gamle klær sys om og fikses. Gikk man på juletrefest med «sunde kjolar kjem alle til å la åt dykk» skrev ei jente i 1949.

Om «kvinnfolka» beholdt julegleden gjennom jula sier ikke tekstene til elevene noe om, men siden så mange av dem hyller den store jobben som ble gjort av kvinnene frem mot jul, må vi gå ut fra at arbeidsmengden på kvinnene i Stordal inn i jula var et tema, også på gårdene i Stordal midt på 1900-tallet.

 

Mennenes juleforberedelser

Mens kvinnene hadde den største byrden med forberedelsene frem mot jul, hadde også mennene sine oppgaver. En av disse var hjemmeslakting, som i dag er borte fra de fleste husholdninger. I  Julegrana fra 1949 kan vi lese at «Karane slaktar julegrisen og steller ham til.» Etterpå «slaktar dei en kalv så dei har ferskt kjøt til jul».

I tillegg til at dyr blei slakta, trengte gården ved til julefeiringa. Derfor måtte mennene hugge klar veden som trengtes til jul. For å unngå at julegeita skulle komme på besøk var det viktig at vedskjulet var fullt.  Mennene var også de som dro ut i skogen lille julaften for å finne et passende juletre til stua. Pyntinga av treet på selve julaften var de også med på. Ut fra barnas beretninger om juleforberedelsene kan vi slå fast at mennene utførte viktige oppgaver, men ikke bar den største byrden, rent tidsmessig.

 

Lukta og smaken av jul

Middagen på julaften er for mange årets største festmåltid. Tradisjonelt, både før og nå, har det variert hva som serveres i julen, avhengig av både sted og familie. Pinnekjøtt, rullepølse, svineribbe, svinerull, lutefisk, rødkål, surkål, julepølse, sild og fenalår er noe av det nordmenn spiser i jula.

Ifølge barna i Stavå skolekrets  var det liten tvil om hva som sto på bordet julaften i Stordal. På julaften spiste man julesteik, både i 1936 og flere tiår senere, helt til 1960-tallet. Også i 2025 er vi opptatt av hva man spiser på julaften. Samtalene rundt lunsjbordet på jobben inn mot jul handler ofte om hva man skal spise, hvordan man tilbereder julematen og om hvilket tilbehør har til. Også i Stordalen, midt på 1900-tallet, ser vi at julesteika ble tilberedt på forskjellige måter. Til tross for at «ikkje alle lagar denne retten på same måten», så mener alle at «deira måte er den beste». Dette kjenner nok mange seg igjen i; alle har gjerne sin egen  helt spesielle måte å tilberede julematen på. 

Kakene var også en viktig del av jula i Stordal. En forskjell fra dagens praksis, var at de yngste barna på denne tiden ikke var med på bakingen, men «sto rundt og så på». Likevel var de alltid håpefulle om å få smake på de deilige kakene før julekvelden. I dag er det ofte en fin tradisjon å la barna ta del i bakinga, og det er sjelden vi klarer å vente med å smake helt til julaften.

Det ble bakt mange forskjellige kaker hjemme hos barna frem mot jul. Det ble bakt kaker med rosiner i, fattigmenn, smultringer, fløytekjeks, bakels, sprutar, sirupsnittar, menn, kjerringar, fuglar, lefser, andre småkaker og boller. I dag er det kanskje ikke like mye baking som før, men lefser, sirupsnitter og julemenn er fortsatt populære kaker å bake til jul. Samtidig har nye sorter dukket opp, som for eksempel Sarah Bernard, pepperkaker og julemarsipan. Slik har nye kake- og bakstesorter funnet sin plass i juletradisjonen, mens andre med tiden har forsvunnet.

 

Tjene penger til julegaver – en mår i røyskattfella

Selv om barna i Stavå skolekrets syntes det var kjekt å få julegaver, finnes det også mange historier om hvordan barna kjøpte og ga bort gaver. Ei historie fra Julegrana, som skiller seg ut, er historien om hvordan Karsten Lianes og vennene hans tjente penger til å kjøpe julegaver.  Det hele startet med at guttene var uenig om hva som var den beste måten å tjene penger på. Valget sto mellom å hogge ved og selge den, eller å sette opp feller for å fange røyskatt, slik at pelsen kunne selges. Til slutt ble de enig om å sette opp feller.

Dagen Karsten og vennene skulle sette opp fellene hadde det snødd «eit grand» om natta. Det var derfor tungt å gå i snøen. Først plasserte de ei felle ved «Svarthammaren». Deretter gikk de på setra, hvor de spiste matpakken sin, før turen fortsatte videre til «Geitsteinen». Til slutt satte de opp et par feller i Stavdalslia. Våte til skinnet vendte de hjem sent på kvelden.

To dager senere var guttene tilbake for å se om de hadde fått dyr i fellene. Fangst ble det. På «Svarthammaren» hadde de fått en mår, noe som var mer verdt enn en røyskatt. Når de så måren ble guttene så glad at de starta å «hauka av berre glede». Glade gikk de ned til Martinus Støle, som hjalp guttene med å flå måren. Deretter solgte de pelsen for 150kr. Penger de brukte til å kjøpe julegaver.

Når juletreet er ferdig pynta har jula kommet

Juletreet ble hugget lillejulaften og pyntet på julaften. Juletreet var oftest av gran eller furu. Pyntingen av juletre var ei stor og viktig oppgave på julaften, for når juletreet var ferdig pyntet visste «alle at jula er komen».

Marie Støle beskrev i 1938 hvordan de pynta juletreet hos henne: «Øvst i toppen på juletreet brukar vi ha ein spir, til minne om den stjerna som viste seg på himmelen den natta Jesus vart født. På greinene brukar vi ha kulor, små stjernor og lekkjor».  Hos Kåre Tafjord ble treet pyntet annerledes i samme tiår. Han skriver at de pynter treet med «menner og kjerringer av kjek, perlor og korger, flagg og stjernor og mangt anna»

I Julegrana fra 1949 kan vi lese om Steinar Nakken, som gleda seg spesielt mye til den dagen da mor skulle hjelpe til  med å lage julepynt til juletreet. Med pent papir laget de «lekkjer og korger og mykje anna rart».  Samme år ser vi at nisser første gang er nevnt som pynt på juletreet i Stordal. Først i 1952 er glitter nevnt som pynt på juletreet.

Lysene på juletreet var levende lys, og de skulle brenne til de var nedbrent. Kombinasjonen av levende lys og bartrær er dagens brannvesens skrekk, men ingen av elevene forteller om juletrær som tok fyr. Det var likevel et stort fremskritt for brannsikkerheten da elektriske julelys kom på markedet. I USA ble de første elektriske juletrelysene tent allerede i 1882, men det var først etter andre verdenskrig at de ble vanlig i Norge. I Stordal var de tidlig ute. En av tekstene i Julegrana fra 1944 beskriver hvordan et juletre på bedehuset var pyntet med «elektriske ljos» – et tidlig tegn på endring.

 

Julaften - barnas kveld

«Kva dag er det i dag?»spurte barna ivrig.

Klokka fem på julaften skulle alt være klart. Alle skulle ha bada og fått på seg nye klær. Juletreet skulle være pyntet og julesteika skulle spises. At julekvelden var den kvelden i jula barna gleda seg mest til, er det ingen tvil om. En av beretningene kommer fra Rannveig Støle, som i 1938 var 13 år gammel. Hun skriver: «Jola er den høgtida i året, som vi borna gled oss mest til. Da får vi på oss nye klede, jolegaver, kaker med rosin i, og mangt anna godt, dersom vi er snille og hjelper dei vakne».

Barna forteller i Julegrana at de står opp grytidlig på julaften, og at tida frem mot middag går sakte. De forteller om julekroppsvasken, pynting av juletre og de nye klærne. Selv om julegavene er det gjeveste på julaften gleder barna seg også til å gå rundt juletreet og synge «den eine jolesangen etter den andre heilt til ljosa er nedbrende».  Når lysa var nedbrent, ble gavene delt ut.

Alle barna gledet seg til å åpne julegavene. Julegavene ble lagt under juletreet i «store dungar» og det knyttet seg stor spenning til hva som var i pakkene. Noen gaver var hjemmelaget, mens andre gaver ble kjøpt på butikken. I skoleavisa ser vi at barna har fått både ragger, votter, biler, gensere, dukker, kniv, penalhus og munnspill i gave på julaften. En av de som ble glad for gaven han fikk var Kåre Tafjord. Han fikk ei «grønmåla skute». Kåre ble så glad at han ikke visste hvordan han skulle oppføre seg. Han takka faren i handa «og gløymde både det ene og det andre» resten av kvelden. Plutselig var julekvelden over og barna måtte i seng. Her lå de og tenkte på julegavene de hadde fått og hvor mye de gledet seg til resten av jula.

 

Jul i kirken

Å besøke kirken i julen er obligatorisk for mange. Noen går for å få julestemning og ro, mens andre besøker kirken for å bli minnet om hvorfor vi feirer jul. Også barna på Stavå skole besøkte kirken. Et av barna skrev om besøket sitt i kirken andre juledag: «Då vi kom inn i kyrkja var ho vent pynta med grankvistar og lysekrunone var itendt. Fremst frame stod eit juletre. Vi gjekk avstad og sette oss, medan orgelet spela og folket song. Presten messa og folket song. So steig presten på preikestolen, han tala um jula, um frelsaren som vart fødd». Etter at presten var ferdig, begynte kirkeklokkene å slå; ni slag. Når orgelet begynte å spille igjen, var gudstjenesten over. Den endte med at folk enten reiste hjem eller dro til julegjestebud.

 

Romjula - ei tid for festligheter

«Folk vert så oppkava med festar og lag at dei ofte er reint utslitne når dei atter lyt byrja på dei grå kvardagane». 

Julegrana 1952.

Andre juledag representerte starten på en festperiode for stordalingene. Det fortelles om julegjestebud og juletrefester gjennom hele romjula. Til tross for at det for noen synes det var slitsomt, ser det ut til at de fleste barn og voksne satte pris på festlighetene i romjula. Felles for både gjestebudene og juletrefestene var mye god mat, samvær, sang, lek og gang rundt juletreet.

En av de mange tradisjonene i Stordalen var julegjestebudene. Rannveig Støle, som var 13 år i 1938, deler et godt minne. Hun starter med å fortelle at familien er invitert i julegjestebud «andre dag i jol».  Rannveig gleda seg mye, men først måtte de reise til gudstjeneste i kirken. Om ferden med hest og slede til kirka skriver hun «Dungbjølla klang so vent i den klåre lufta, so ein kunde høyra ho på lang lei».  Når de kom frem til kirka, måtte de høre på preka til presten. Muligens synes Rannveig gudstjenesten var lang, for «endeleg» var preka ferdig og de kunne reise i gjestebud. Når de kom frem, ble det servert mat til alle. Etter maten begynte barna å leke, fortelle hverandre om hva de hadde fått i julegave og hvordan juletreet deres så ut. Etter ei stund gikk de rundt juletreet og sang julesanger.  Hun skriver videre at «plutselig grov det noko på døra». Inn kom en stor julenisse. Ifølge Rannveig hadde julenissen «raud topphuve og kvit sjegg som rakk langt ned på bringa. På ryggen hadde han ein sekk.» Etter han kom inn «So byrja han å dele ut jolegaver». Rannveig åpna julegava si forsiktig og «utor kom det neter og eple og anna godt». Når det ble kveld, dro de hjem.

Det er flere fine historier om julegjestebud. Blant annet skrev Gudrun Moe om når hun var i julegjestebod hos besta i 1942. Hun forteller at de ble servert «rjomegraut og sosakjøt» før de satte «juletreet midt på gulvet» så alle kunne gå rundt det og synge julesanger. Etter at de hadde gått rundt juletreet var det tid for å spise enda mer mat. Da ble det servert lefser, kaker, lutefisk og syltaflesk. På veg hjem forteller Gudrun at «dombjølla song, stjerne giltra og månen skein, so det var ein fin tur». Skikkelig juleidyll til tross for at Norge var i krig.  

Juletrefester hadde man også i jula, og juletrefesten i skolehuset på Almås er nevnt av flere av barna i Julegrana.  Festen starta med opplesning av tekst og en festtale. Det var så mange til stede på juletrefesten ved Almås at man dannet to ringer rundt treet for å få plass til alle. Deltakerne ble servert god mat, blant annet «risbolar og appelsiner». Da kvelden nærmet seg slutten, ble festen avrundet med en andakt. Vi får anta at alle reiste fornøyde hjem, fulle av julestemning.

Romjula var altså en tid preget av fest, hyggelig samvær, god mat og hyggelige leker, men også tanker om at det skulle bli godt å komme tilbake til den grå hverdagen i januar.

 

Gamle tradisjoner møter nye

Jula i Stordalen på midten av 1900-tallet minner mye om dagens jul. Gjennom barna i Stavå skole får vi innblikk i deres juleminner. Ei julefeiring fylt med mye arbeid, fellesskap og tradisjoner, men også en sterk følelse av forventning og glede. Selv om mange tradisjoner har endret seg, har denne julefeiringen vært med på å forme julefeiringen vi kjenner i dag.

 

 

Skrevet av Vibeke Solbakken Lunheim, historiker og rådgiver ved Interkommunalt arkiv for Møre og Romsdal